Landskapet

Skogen mellom Simoa og Bingselva/Løken

Nordvest for Buskerud Gård strekker det seg et skogsområde om lag to mil mot Grenskogen. På østsida renner Simoa fra Kolsrud til Haugfoss og fra nord og vest kommer elva Løken som ved Nævra siger inn som ei sideelv til Bingselva på dennes ferd mot Skotselv. Skogsområdet er lite benyttet til turaktivitet av andre enn lokalbefolkningen. Dette til tross for variert natur og spennende terreng. Lengst i sør ligger Sætersbergåsen. Det er flere gode stier i dette området hvor vi finner vakre Rosenmyr og det fine Postvannet. Litt lenger nord finner vi Fossumåsane på østsida og Skibrekkåsen mot vest. Rett nord-sør skjærer Stordalen seg dyp og smal som ei kløft mellom Steinsrud i Bingen og Linderud i Simostranda. Det er vanskelig å følge bunnen i Stordalen; et stykke nord for Goplerudtjenn blir en tvunget opp i åssida for å komme videre.

Lenger nord så breier området seg med en ås som skiller landbruksbygda Simostranda i øst og Bingen i vest. Bingen dalføret er delt ved Bingselva mellom kommunene Modum i nord og Øvre Eiker i sør.

Flere av eiendommene på Modum siden av Bingen har hatt setre i den sørvest vendte åsen bak gårdene. Klegstadsetra og Bakkesetra står fortsatt. Nord for Røysa, åsens høyeste punkt; ligger et område som er stykket opp av mange fine skogstjern; Mjovatn, Kroktjern, Svarthol og Løvtjern er de største, mens idylliske Tryttjern ligger uforstyrret på østsida sør for Kløvåsen. I området med de mange tjerna har eiendommene Grefstad, Åsterud og Åby vest på Simostranda og Solumsmoen hatt sine setre. Det er mange hesteveier, stier og led i området, som er et attraktivt turområde som fortjener mer oppmerksomhet. Det går flere skogsbilveier inn i området.

Grenseland mellom Simoa og Snarumselva

Et stort skogsareal strekker seg som et kupert høydedrag mot nordvest fra Haugfoss sør i Modum til skogsbygda Finnerudskogen hvor kommunegrensene til Modum, Sigdal og Krødsherad møtes. Landskapet er delt på langs mellom dagens nabokommuner; i nord mellom Sigdal og Krødsherad og i sør mellom Modum og Sigdal. Snarumselva i øst og Simoa i vest danner hvert sitt dalføre. I sør er terrenget veldig kupert med koller og dype dalsøkk. Her er det gammelt vulkans grunnfjell som med forkastninger har bragt mineraler opp i dagen og gjort området interessant for geologer og malmletere i minst tre århundrer. I en periode på 1800-tallet lå Norges største bergverk i dette området, og det har vært skjerpet og etablert gruvedrift flere steder. Så sent som i vært eget tiår er området gjenstand for ytterligere geologisk kartlegging og leteboring etter strategiske mineraler.

Hele området mellom Haugfoss og Finnerudskogen har stor kulturhistorisk verdi. Foruten Blaafarveværkets gruvemuseum i Skuterudåsen, finnes det et stort antall forseggjorte gamle malm og tømmerveier. Det er fortsatt mange gamle veier og led i åsen, noen ble brukt som bufe-led til setrene, andre ble anlagt som hesteveier for frakt av tømmer til gruvedriften, og igjen noen var arbeidsveier mens det var gruvedrift i området.  På midten av 1800-tallet slo mange familier seg ned på bygslet grunn i skogen som omga bergverkene. En folketelling i 1840-årene viser at det var bosatt nær 1500 personer sør i skogsområdet.

På første del av 1800-tallet var Nykirke, Vestre Spone og Snarum de mest befolkede bygdene i Modum. Dette skyldtes at Blaafarveværket og Buskerud Hovedgård lå i Nykirke, og to bergverk lå i vestskauen over Snarumselva, Blaafarveværket med Koboltgruvene og Snarum Verk med gruvedrift i Svartfjell. Til sammen sysselsatte de to gruvesamfunnene flere enn 2000 arbeidere. Plusser vi på familiemedlemmer så huset området en betydelig befolkning. Ikke bare hentet menneskene sin lønn ved gruvene, men også mange arbeidet med tømmerhugst og transport av malm og trelast.

For bønder i Sigdal og Modum ble utmarka lenge benyttet til sommerbeite for gårdens buskap. Et trettitalls setervoller, flere med sel og fjøs intakt, kan fortsatt besøkes. Gårdene produserte og solgte matvarer til de to store bergverkene, og de benyttet utmarka til beite for buskap og til matauke ved jakt, plukking av bær og sopp.

Øståsen – Modums tak

For moinger flest er Øståsen navnet lokalbefolkningen bruker om den vestvendte delen av landskapet som Kartverket benevner Finnemarka (tidl. kalt Drammensmarka) og som innbefatter deler av kommunene Lier, Drammen, Eiker og Modum.

Øståsen er Modums del av dette spennende landskapet. Åsen øst for Tyrifjorden, Bergsjø og øvre del av Drammenselva er moingers mest benyttede turområde. Til Øståsen er det enkel adkomst via flere skogsbilveier fra kommunens tre tettsteder Vikersund, Geithus og Åmot.

Moinger flest forbinder navnet Finnemarka med den tidligere skogsbygda «Finnemarka», det avgrensede området rundt skogsvannet Glitre, der skogsfinner bosatte seg på andre halvdel av 1600-tallet, men hvor de første bosetterne var nordmenn på rømmen fra Svartedauden allerede midt på 1300-tallet. Det var fastboende i skogsbygda «Finnemarka» fram til 1950.

Øståsen er et variert og vakkert landskap som hever seg fra 100 til over 700 moh. Høydeforskjellene gjør at terreng og vegetasjon har stor spennvidde. Øståsen er randsonen til det geologisk definerte Oslofeltet, og bergartene er preget av at det har vært jordskjelv og lava til stede. Skogsvannet Glitre ligger i en sirkelformet nedsynkning i terrenget, en såkalt «kaldera». Kalderaen er en kollapset sentral del av en vulkan, og har et krater med diameter over 1 km. Langsetter åsen er det godt bevarte fossilførende lag fra forhistorisk tid.

Finnemarka Naturreservat ble etablert i 1993 med hovedmål å verne naturlig barskog. Reservatet dekker et areal på om lag 45 000 dekar. Det vernede arealet har spor av gammelt kulturskogbruk og svedjebruk, mens størstedelen har naturskog. Det er mange vakre skogsvann i naturreservatet, som ellers er preget av dype daler, bratte skrenter og tynt bevokste svaberg (flaka) og myrområder. Deler av reservatet strekker seg over lavalpine Breili, Hestås og Hovlandsfjell. Det flere blå-merkede stier inn og gjennom naturreservatet.

Hovlandsfjell er selve platået på Øståsen. Herfra er det rundskue mot største delen av kommunene Modum og Ringerike. På distanse sees på en godværsdag også Tryvann og Nordmarka utenfor Oslo, Norefjell og Hallingdalsfjell i nord, Gaustadtoppen og Blefjell i vest og Knutefjell og Skrim i sør.

Med flere enn femti matrikkel gårder under Øståsen, så fører et stort antall gamle led opp til setre, koier, jakthytter og fiskevann. Øståsen er et variert og vakkert turområde, hvor mange utsiktspunkt gir anledning til å skue utover hjembygda, med fjerntliggende blåner som kulisser. Sammenhengende skogstier og skiløyper vedlikeholdes, skiltes og merkes langsetter Øståsen. Mange har også tilknytning til stier og løyper som kommer opp fra nabokommunene Lier, Drammen og Eiker.

Holleia – Eventyrskog og tiurleik

Holleia er et om lag 450 kvadratkilometer stort skogsområde som ligger mellom de store innsjøene Krøderen og Tyrifjorden, delvis i Modum, Krødsherad og Ringerike. Holleia er et økonomisk viktig skogsareal. Samtidig er det et lett tilgjengelig turområde som egner seg ypperlig til rekreasjon og friluftsliv.

I Holleia har det vært et stort antall setre. På felles setervoller valgte nabogårder å samle sel og fjøs i små samfunn. Dette ga effektive drifteveier og tryggere somre for budeier og unge gjetere. Setrene i Holleia lå flere timers gange fra hjembygda, og selv om ukene på setra ofte beskrives i romantiske vendinger kunne det nok være utrivelig i dårlig vær og om ubudne gjester dukket opp.

I tillegg til jakt og fiske har Holleia gitt folk i de tilstøtende bygdene anledning til matauke ved jakt, plukking av skogsbær og sopp. Store deler av Holleia ligger mellom 200 og 400 meter høyde og lavere deler har god jord og partier med kraftig granskog. Andre deler av Holleia har partier med glissen furuskog på et tørt og tynt jordsmonn på grunnfjell. Noen partier er preget av lyngheier, avbrutt av bekkedaler og myrer. Området 500 – 700 meter kalles «Høg-Holleia» og inkluderer Grønknuten Naturreservat. Selve Grønknuten på 681 meter er toppen med den flotteste utsikten.

Grønknuten Naturreservat er om lag 11 700 dekar stort, og ligger i der Modum og Ringerike møtes. Reservatet ble vernet i 1993 og ble utvidet i 2014. Formålet med fredningen er å bevare et stort, høyereliggende barskogområde med et urørt preg.

Holleia er fortsatt et av landets beste områder for tiur og orrfugl, og flere naturfilmer om storfugl er spilt inn her. Noen kjenner også Holleia fra fortellinger beskrevet i Asbjørnsens & Moes samling av norske folkeeventyr. «En tiurleik i Holleia» er en klassiker som beskriver stemningen i dette skogsområdet tidlig på våren.

Kongeørn, fiskeørn og sangsvane hekker i Holleia. Den store struts lignende tranen kan også observeres på våren. Av store pattedyr så dominerer elg og hjort, mens bjørn lenge var en plage for de som hadde buskap på setrene i Holleia. Fortsatt finner en observant vandrer gamle bjørne-stillinger der bamse måtte bøte med livet.

Flere setervoller er nå i ferd med å gro igjen, men bygninger står fortsatt igjen flere steder. Noen setre har blitt restaurert og benyttes i dag som feriesteder. Et nettverk av gamle led og stier vedlikeholdes, skiltes og merkes av Turistforeningen. Avgiftsbelagte skogsbilveier inn i Holleia finnes fra Vikersund, Sysle, Snarum, Krøderen, Sokna, Ask, Tyristrand, Nakkerud og Drolsum. Turistforeningen har to ubetjente hytter i Holleia; «Grønknutkoia» og «Hovinkoia».

Den sørlige delen av Holleia, Flannumsmarka, er et populært turområde sommer som vinter. Fra nedlagte Sysle stasjon går det skogsbilvei inn til Sysletjern, ei riktig perle av et skogsvann, smalt, men nesten 3 kilometer langt. Tjernet ligger på knappe 200 moh og det er ganske grunt, så Sysletjern er gjerne sommerens første badeplass i Modum. Langsetter vannet er det mange svaberg, mens det andre steder er grunner med siv og vannliljer. Det ligger et fåtall skogshytter ved Sysletjern, men bortsett fra hytta lengst sør, så må andre hyttefolk ta seg fram til fots eller i båt.

Den blåmerkede turstien nordover følger åsryggen øst for Sysletjern og vest for de smale tjerna Grunna og Lorta. Stiene øst og vest for Sysletjern går sammen i nordenden, og fortsetter til Langsjø, et annet langt og smalt skogstjern. Det er merkede stier videre nordover gjennom småkupert terreng til gamle setervoller.

Trillemarka – naturreservat med kulturhistorie

Etter lengre tids kamp ble Sigdals del av Trillemarka fredet i 2002. Senere har naturreservatet blitt utvidet flere ganger og utgjør i dag 156 000 dekar i kommunene Sigdal og Rollag. Verneområdet er dermed Norges største vernede skogsareal.

Landskapet karakteriseres av en opprevet og variert topografi med fjellpartier, åser med naturskog, brede myrdrag, skogstjern og småkupert terreng med flomelver og bekkekløfter. Gammel, fuktig og artsrik granskog er typisk. Rovfugler som kongeørn, fiskeørn, fjellvåk, hauker og falker observeres jevnlig.  Flere medlemmer av ugle familien hekker i Trillemarka. Det er livskraftige bestander av elg, hjort og rådyr i verneområdet. Mår og gaupe holder også til her, og ulv og bjørn streifer området.

Vegetasjonen i Trillemarka er svært variert med lavkledd granskog, krokryggede furuer med tette nålkranser og tykkstammede gammelfuruer med tyritopp. Floraen er frodig med et vidt utvalg av mose, lyng, skogs- og fjellblomster og sjeldne lavarter. Om sommeren er Trillemarka rikt på bær og sopp.

Reservatet omkranses av små lavalpine fjellområder med noe hyttebebyggelse. På Sigdals side av reservatet var utbygging populært inntil fredning ble besluttet. I dag fører flere bilveier inn til hyttefeltene, og det gjør den fredede delen av Trillemarka tilgjengelig for besøkende.

Som turområde er det naturlig å ta med de østvendte fjellområdene vest for Sigdalsvassdraget fra Eggedal i nord til Hiåsen i sør. Disse arealene utgjør attraktive landskap hvor spennende natur og kulturhistorie henger sammen med den fredede delen av Trillemarka

Soneren og Andersnatten er selve symbolet på Sigdal. Men også de tilstøtende Borofjell, Slettefjell og Nedalen bidrar til Sigdals vakre natur. Gode skogsbilveier leder besøkende til utgangspunkt for turer i dette landskapet like utenfor selve naturreservatet. Fylkesvei 2822 knytter Sigdal og Numedal sammen like sør for Trillemarka. Veien går over Hiåsen hvor avkjøring til den sentrale delen av Trillemarka og Rollagfjell Naturreservat. Nær fylkesveien ligger den markerte fjelltoppen Tekslehogget.

Nordøst for Trillemarka og Rollagfjell Naturreservat er den høyeste delen av Sigdals vestfjell. Søtelifjellet med Bjønnskortenatten med «Madonna-statuen» er et velkjent turmål for mange. Fjellpartiet har imidlertid langt mer å by på for en nysgjerrig vandrer. Her er det vid utsikt inn i Trillemarka og mot Norefjell på andre siden av Eggedal. Adkomsten er godt skiltet fra Eggedal til Frøvoldseter hvor parkering og er et godt utgangspunkt for turer i og utenfor den det vernede landskapet.

Prestevei mellom Soneren og Krøderen

Et stort skogsareal strekker seg som et kupert høydedrag mot nordvest fra sør i Modum til like under Norefjell. Området er delt på langs etter kommunegrensene; i sør mellom Modum og Sigdal, i nord mellom Sigdal og Krødsherad, hvor innsjøene Soneren og Krøderen ligger nær parallelt i hver sin dal. Landskapet fra Finnerudskogen i sør til Rundskogen og Eggedal i nord hever seg fra 250 til 600 moh. I sør ligger skogsvannet Glessjøen og i nord Bjørevatna.

De lavere delene av denne marka har bra jord og produktiv granskog. Den høyere delen ligger sentralt i området med flere koller og åsrygger. Her dominerer furuskog og lyngheier. Det er få fiskevann i området. Det er god bestand av både elg, hjort og rådyr. Storfugl trives også her.

Det ligger to små vernede områder i Sigdals del av marka; Juvåsen og Prestegårdsskogen. Det går fylkesveier i dalførene på begge sider av skogsområdet mellom Soneren og Krøderen; langs Krøderens vestside og langs Sonerens østside, og det er tverrforbindelser både i sør og i nord. Fra begge sider går det også skogsbilveier og tømmerveier inn i landskapet.

På østsiden av Soneren er Berganvarden høyeste punktet. Terrenget er preget av sva og lyngheier.

Fortsatt på den vestvendte siden at Soneren er en annen høyde som stikker seg ut i terrenget, Dugurdsmålnatten. Toppen er vanskelig tilgjengelig og den har i førhistorisk tid fungert som bygdeborg, et forsvarsverk hvor lokalbefolkningen kunne søke ly og beskyttelse mot tjuvbander.

Norefjell og Eggedalsfjella

Norefjell og Eggedalsfjella utgjør den nordlige delen av Buskerud Midtfylke. Terrenget er preget av fjelltopper, bergrabber, dalsøkk, fjellvann og myrområder. De høyeste partiene ligger mellom 1000 og 1450 meter der lyng og mose, vier og dvergbjørk utgjør den dominerende vegetasjonen. Fjellbjørk og tette gran snar strekker seg oppover i liene der rypa finner ly mot kulde og snø. Det er fortsatt en liten, men levedyktig bestand av villrein i fjellet.

Den østvendte delen av Norefjell har siden 1950-tallet utviklet seg et populært og «litt urbant» alpinområde for ski entusiaster. Dette preger Krødsherads del av Norefjell. Konsentrert bebyggelse med hytteby, leilighetskomplekser, hoteller og skiheiser dominerer landskapet. Norefjell har allikevel bevart et snaufjell område mot Høgevarde, et område som egner seg godt for familier på tur, både med og uten ski på bena. Lokale turstier og skiløyper er merket fra hotellene.

På Eggedal-siden er hyttebyggingen fordelt på flere områder, hvor Haglebu er tettest bebygd med mer enn 1000 fritidseiendommer. Det finnes merkede turstier i flere retninger fra så vel Djupsjøen, Tempelseter, Skarseter, Sandvasseter og Haglebu.

DNTs T-merkede sti og skiløype mot Hardangervidda har sitt utgangspunkt på Norefjell. Sentralt i området ligger DNT Høgevardehytta hvor overnattingsmulighet og helge servering i høysesong. Turistforeningen har også den ubetjente hytta, Toveseter på Eggedal-siden.